Anmeldelser
Ved to anledninger høsten 2021 har jeg hatt gleden av å høre Cathrine Trønnes Lies foredrag om hennes personlige opplevelser på Utøya den 22. juli 2011, og den lange veien tilbake til livet og samfunnet. Skjønt glede, konteksten er jo som kjent grufull. Vi snakker om den verste terroraksjonen i Norge, hvor vårt på mange måter fredelige og samlede samfunn «mistet sin uskyld». Likevel sitter man igjen med en følelse av håp og muligheter, at fremtiden kan bestå av mer lys enn mørke.
Foredraget tar oss med på en reise visualisert med bilder og opptak. Det starter med hvordan Cathrine og hennes søster endte opp med å dra på Utøya-leir med AUF den skjebnesvangre sommeren. Søstrenes motivasjon er vel så mye preget av sosiale forventninger som politisk interesse, og idyllen i Tyrifjorden utgjør jo en herlig og ikonisk ramme for kombinasjon av sommeraktiviteter, fellesskap og politikk. Men, det som ofte blir beskrevet som «sommerens vakreste eventyr» av deltagerne på leiren, endte i 2011 med et mareritt og et usannsynlig åsted. Cathrine gir oss sin beretning om kaoset, forvirringen rundt hva som faktisk foregikk, flukten og redselen. Cathrine overlever, søsteren dør.
Veien tilbake er lang og vond. Det er vanskelig å ikke bli preget som tilhører, man blir brutalt konfrontert med realitetene, og emosjonene sitter løst. Når jeg hørte foredraget første gang, på Utøya, var en gruppe skoleelever fra Halden, kollegaer i Kirkens Bymisjon, kommunalt ansatte og næringslivet tilstede. I tillegg fikk vi omvisning på øya, gikk på kjærlighetsstien, besøkte Utøya-minnesmerket og deltok på demokrativerksted. Andre gang var i forbindelse med vårt personalseminar på Litteraturhuset i Fredrikstad. Begge ganger var det en sterk opplevelse, som åpenbart berørte mange. Jeg tror vi trenger å bli berørt, samtidig som vi trenger kunnskap og bevisstgjøring.
Dette er jo en påminnelse om hva som i ytterste fall kan skje i et samfunn når hat og splittelse får grobunn og næring. Vi trodde ikke noe sånt kunne skje i vår fredsommelige utpost i verden. Men demokrati og likeverd må aldri tas for gitt, det må jobbes med hver dag og fra hver og en av oss. Hva vi sier, hva vi gjør, og hva vi skriver på nettsider og i kommentarfelt, betyr noe. Foredraget til Cathrine bidrar til å bevisstgjøre oss på dette, hvilket er et viktig perspektiv og jeg tør påstå et samfunnsansvar. I tillegg kan det, på et mer personlig plan, gi håp til andre der ute som står i svært vanskelige livssituasjoner. For meg som ansatt i Kirkens Bymisjon er det dessuten klare koblinger til våre strategiske ambisjoner om å bygge fellesskap, styrke bærekraft og skape bevegelse.
Derfor anbefaler jeg den som måtte lese dette å booke foredraget, enten du representerer en organisasjon, undervisningsenhet, bedrift, fagforening, offentlig eller privat aktør.
Lasse Imrik
Kirkens Bymisjon Østfold
På Utøya en høstdag i 2021 overvar jeg Cathrines foredrag om det grusomme som skjedde 22. juli 2011 og livet før og etter.
Det er et opprivende og rørende innblikk. Og Cathrine, som fremstår så behagelig rolig og trygg - formidler en bunn ærlig fortelling om den dagen hun brått havnet i helvete. Hun var der. Og hun står her nå. Det er nesten vanskelig.
Vi blir også kjent med deler av Cathrines liv, før og etter den grusomme dagen. Det er så jordnært, så deilig normalt det hele - helt til den dagen. Og årene som følger, så håpløst det ble. Ingen kan forestille seg det Cathrine måtte igjennom. Men å høre det fra Cathrine selv tok meg nærmere.
Og jeg skal aldri glemme.
Dag Brandth
Jeg var så heldig å bli invitert inn i Cathrine sitt liv for noen år siden, da hun ble min kollega i Kirkens Bymisjon. Har også fått være med å utvikle foredraget hennes, og for en reise det har vært.
Når Cathrine holdt det første foredraget på Utøya høsten 2021, foran en skoleklasse fra Halden, var det en særdeles sterk opplevelse, noe av det heftigste jeg har opplevd. Selv om jeg kunne hele historien og alle bildene som ble vist frem, så var fremføringen foran et publikum noe helt nytt. Cathrine sine ord trollbandt oss alle. Det ble en emosjonell reise på godt og vondt. Tårene trillet når hun snakket om savnet etter søster Elisabeth, om alle årene i sitt mørkeste rom, hvor hverdagslige lyder kunne sette henne tilbake til skrekkopplevelsene på Utøya. Selv om det er mye smerte og fortvilelse i Cathrine sitt foredrag, så byr hun på artige refleksjoner ved flere anledninger. Er spesielt glad i den med, «Hvem er Gro?».
Jeg er sikkert svært inhabil, men dette er virkelig en historie som fortjener å få terningkast 6. Hun har allerede fått Brageprisen for boken «Søstre», men å møte Cathrine sin historie, fortalt av henne selv, det treffer hardere enn hva boka kan formidle.